Det er vår. Kalenderen sier i hvert fall det. De minusgradene som har bitt seg fast siden Oktober har endelig måttet gi etter for regn og vind. Jeg burde se det positive i det. Jeg burde se at nå blir gatene vasket rene. Nå får trærne vann så de kan vokse seg grønne og fine til favorittmåneden min Mai.
Men i dag gjør jeg ikke det. I dag er humøret mitt like grått som været ute.
I går fikk jeg hjem en søkk våt trollunge fra skolen. Han hadde like gjerne tatt seg et ettermiddags-gjørmebad. Det var så gøy at læreren hans ikke hadde fått kontakt med ham, han hadde vært trassig og umulig og bare vanskelig. Ikke hadde han gjort det han skulle i timene heller.
Når bare øynene syns gjennom gjørma, når den ene tanna som henger igjen i munnen lyser gjennom gliset, er det ofte kort vei til latteren hos meg. Men i går kjente jeg at jeg ikke fant fram smilet. Og det preger humøret mitt i dag! Vi kranglet, jeg var streng, vi kranglet litt til, og til slutt gråt vi begge to. Midt i fortvilelsen hans prøvde han å trøste meg også. "Ikke gråt mamma, jeg har ikke sett deg gråte før jeg, ikke gråt mamma..." Mamma vil ikke gråte. Men noen ganger er det vanskelig å være mamma. Noen ganger går mamma tom for overskudd og milde toner. Plutselig en dag har mamma lyst til å gråte. Bare fordi mamma er sliten.
På Facebook, Twitter og blogger rundt omkring er det hjertestatuser, smilefjææææs og innlegg på innlegg om flinke ektemenn som skifter bildekk, bilder av vårblomsterkasser som tyter over av lubne blomster, vennegjenger som nyter solvegg etter solvegg på fjellet; lykkelige A4-familier med 2,1 barn flokker seg visst sammen på nettet om dagen. Alle har det så fint. Alle er glade for vår. Alle barna smiler og ler, ingen gråter eller krangler eller har gjørme til panna.
Jeg tar meg i å sitte og lure på om det er flere der ute som har det som meg?
Er det bare jeg som sliter med å få endene til å møtes? Er det bare jeg som alenemor som sovner over godnattboka, og som våkner stiv og støl midt i natten og som sjangler rundt i stua og slår av lys før jeg ramler i seng?
Er det bare meg som har lyst til å kaste vekkerklokka ut av vinduet så den kan ligge og bjelle alle andre enn meg våken?
Er det bare jeg som blir muggen, sur og grinete av å se regningsbunken vokse?
Er det bare jeg som føler ansvaret tyngende når det kommer til å oppdra barnet sitt til å bli en høflig, snill og omgjengelig gutt? En som kan gå med hevet hode på skolen, uten å være redd for store, skumle gutter, en som har venner så han ikke føler seg ensom? En som vil klare balansen mellom å "tenke sjæl", samtidig som han faller inn i mengden?
Det er jobb nok for seg selv det, å klare det i hverdagen. Så skal man videreføre det også.
Mamma er sliten.
Vår på kalenderen eller ikke.
