Mamma er sliten.

Det er vår. Kalenderen sier i hvert fall det. De minusgradene som har bitt seg fast siden Oktober har endelig måttet gi etter for regn og vind. Jeg burde se det positive i det. Jeg burde se at nå blir gatene vasket rene. Nå får trærne vann så de kan vokse seg grønne og fine til favorittmåneden min Mai.
Men i dag gjør jeg ikke det. I dag er humøret mitt like grått som været ute.

I går fikk jeg hjem en søkk våt trollunge fra skolen. Han hadde like gjerne tatt seg et ettermiddags-gjørmebad. Det var så gøy at læreren hans ikke hadde fått kontakt med ham, han hadde vært trassig og umulig og bare vanskelig. Ikke hadde han gjort det han skulle i timene heller.
Når bare øynene syns gjennom gjørma, når den ene tanna som henger igjen i munnen lyser gjennom gliset, er det ofte kort vei til latteren hos meg. Men i går kjente jeg at jeg ikke fant fram smilet. Og det preger humøret mitt i dag! Vi kranglet, jeg var streng, vi kranglet litt til, og til slutt gråt vi begge to. Midt i fortvilelsen hans prøvde han å trøste meg også. "Ikke gråt mamma, jeg har ikke sett deg gråte før jeg, ikke gråt mamma..." Mamma vil ikke gråte. Men noen ganger er det vanskelig å være mamma. Noen ganger går mamma tom for overskudd og milde toner. Plutselig en dag har mamma lyst til å gråte. Bare fordi mamma er sliten.

På Facebook, Twitter og blogger rundt omkring er det hjertestatuser, smilefjææææs og innlegg på innlegg om flinke ektemenn som skifter bildekk, bilder av vårblomsterkasser som tyter over av lubne blomster, vennegjenger som nyter solvegg etter solvegg på fjellet; lykkelige A4-familier med 2,1 barn flokker seg visst sammen på nettet om dagen. Alle har det så fint. Alle er glade for vår. Alle barna smiler og ler, ingen gråter eller krangler eller har gjørme til panna.

Jeg tar meg i å sitte og lure på om det er flere der ute som har det som meg?
Er det bare jeg som sliter med å få endene til å møtes? Er det bare jeg som alenemor som sovner over godnattboka, og som våkner stiv og støl midt i natten og som sjangler rundt i stua og slår av lys før jeg ramler i seng?
Er det bare meg som har lyst til å kaste vekkerklokka ut av vinduet så den kan ligge og bjelle alle andre enn meg våken?
Er det bare jeg som blir muggen, sur og grinete av å se regningsbunken vokse?
Er det bare jeg som føler ansvaret tyngende når det kommer til å oppdra barnet sitt til å bli en høflig, snill og omgjengelig gutt? En som kan gå med hevet hode på skolen, uten å være redd for store, skumle gutter, en som har venner så han ikke føler seg ensom? En som vil klare balansen mellom å "tenke sjæl", samtidig som han faller inn i mengden?
Det er jobb nok for seg selv det, å klare det i hverdagen. Så skal man videreføre det også.
Mamma er sliten.
Vår på kalenderen eller ikke.

Ny start?

Går det an å gjenoppstå her inne tro? Jammen om jeg vet. Det eneste jeg vet er at inspirasjonen til å skrive igjen ble vekket nå i helgen, og i dag. Familien min satte i gang det første rykket i skrivenerva. Denne bloggen den andre. Jeg får se om jeg holder det ved like denne gangen. Jeg vil i hvert fall prøve!

Vi bor fortsatt alene, S og jeg. Leiehuset er byttet ut med eieleilighet.Gullfisken er byttet ut med en, til tider ekstremt, langhåret katt. En som tramper så høyt i gulvet at naboen i første etasje lurer på om vi har besøk. Og vi har vært så heldige at vi har fått et tilskudd i form av mammakjæreste. Og lekekompis for S. Det varmer når jeg hører latter og lekelyder fra gutterommet. Jeg ler godt når jeg ser de samarbeide om et dataspill. Når en nattaklem blir lang, fra begge parter. Og når to gutter deler frokostbord mens mamma vimser og rydder, tar jeg meg i å sniktitte på dem og kjenne at jeg er varm langt inn i sjela.

Jeg er så heldig at jeg har en stor familie. På søndag var vi invitert til boklanseringsfest for Fugl, den nye boka til kona til fetteren min. Og det var der jeg kjente på den, lysten til å skrive igjen. Hun tegner, skriver og skaper drømmer for små og store. Den tandre, vakre jenta med den myke stemmen trollbandt både barn og voksne der hun sto foran et lydhørt publikum. På bakerste rad satt jeg. Med sønnen hennes på tre måneder på fanget. Han med øyne så mørke og dype at man kan drukne i de. Jeg luktet forsiktig på håret hans, mens jeg tittet framover i salen, for å se etter min sønn. Han som satt med bolle, saft, og et hjemmelaget pappnebb på hodet. Med skjorte og vest og nyklippet hår.Han som siden sist har begynt på skolen. Han som fortsatt er hjertet mitt.
Som gjør dagene mine så ufattelig lyse og varme. Selv på de kaldeste dagene vi har nå, som nesten ikke virker å ha noen ende.Han snudde seg og så bakover, og jeg møtte blikket hans et halvt sekund. Tommelen opp og et stort smil kom seilende gjennom salen.
Rundt oss satt resten av familien, i alle fall veldig mange av dem. Oldemor, mormor, tanter, onkler, søster og søskenbarn. Der og da kjente jeg på hvor ufattelig heldig jeg er. Alt vi som mammaer, kollegaer, kjærester, døtre, søstre bekymrer oss for. Alle tankene som gjør at vi ligger våkne til langt på kveld. Alle små og store utfordringer vi møter på i løpet av en dag. De blir så små, de!
Når jeg ser blikkene familien min sender hverandre. Klemmene vi utveksler, latteren og spøkene vi har med hverandre. Når det summer rundt oss, vi er midt i en sal full av folk, står de fram som trygge, solide, og ser nesten ut som statuer. Så trygge er de for meg. Når det stormer, vet jeg at de er der.

Jeg har levert tilbake det yngste tilskuddet på familiestammen. Han sover trygt i vogna, midt mellom alle sammen. Jeg klemmer forfatterillustratøren, og samtidig er det en liten varm hånd som smyger seg inn i min. Jeg titter ned på et pappnebb og to knallblå smilende øyne.
Kjærestesmilet når meg over skuldra på en foran meg. Jo, jeg er lykkelig. Og veldig, veldig heldig.

Og dere...Les bloggen jeg har linket til. Jeg kan garantere en god leseropplevelse:)