Ny start?

Går det an å gjenoppstå her inne tro? Jammen om jeg vet. Det eneste jeg vet er at inspirasjonen til å skrive igjen ble vekket nå i helgen, og i dag. Familien min satte i gang det første rykket i skrivenerva. Denne bloggen den andre. Jeg får se om jeg holder det ved like denne gangen. Jeg vil i hvert fall prøve!

Vi bor fortsatt alene, S og jeg. Leiehuset er byttet ut med eieleilighet.Gullfisken er byttet ut med en, til tider ekstremt, langhåret katt. En som tramper så høyt i gulvet at naboen i første etasje lurer på om vi har besøk. Og vi har vært så heldige at vi har fått et tilskudd i form av mammakjæreste. Og lekekompis for S. Det varmer når jeg hører latter og lekelyder fra gutterommet. Jeg ler godt når jeg ser de samarbeide om et dataspill. Når en nattaklem blir lang, fra begge parter. Og når to gutter deler frokostbord mens mamma vimser og rydder, tar jeg meg i å sniktitte på dem og kjenne at jeg er varm langt inn i sjela.

Jeg er så heldig at jeg har en stor familie. På søndag var vi invitert til boklanseringsfest for Fugl, den nye boka til kona til fetteren min. Og det var der jeg kjente på den, lysten til å skrive igjen. Hun tegner, skriver og skaper drømmer for små og store. Den tandre, vakre jenta med den myke stemmen trollbandt både barn og voksne der hun sto foran et lydhørt publikum. På bakerste rad satt jeg. Med sønnen hennes på tre måneder på fanget. Han med øyne så mørke og dype at man kan drukne i de. Jeg luktet forsiktig på håret hans, mens jeg tittet framover i salen, for å se etter min sønn. Han som satt med bolle, saft, og et hjemmelaget pappnebb på hodet. Med skjorte og vest og nyklippet hår.Han som siden sist har begynt på skolen. Han som fortsatt er hjertet mitt.
Som gjør dagene mine så ufattelig lyse og varme. Selv på de kaldeste dagene vi har nå, som nesten ikke virker å ha noen ende.Han snudde seg og så bakover, og jeg møtte blikket hans et halvt sekund. Tommelen opp og et stort smil kom seilende gjennom salen.
Rundt oss satt resten av familien, i alle fall veldig mange av dem. Oldemor, mormor, tanter, onkler, søster og søskenbarn. Der og da kjente jeg på hvor ufattelig heldig jeg er. Alt vi som mammaer, kollegaer, kjærester, døtre, søstre bekymrer oss for. Alle tankene som gjør at vi ligger våkne til langt på kveld. Alle små og store utfordringer vi møter på i løpet av en dag. De blir så små, de!
Når jeg ser blikkene familien min sender hverandre. Klemmene vi utveksler, latteren og spøkene vi har med hverandre. Når det summer rundt oss, vi er midt i en sal full av folk, står de fram som trygge, solide, og ser nesten ut som statuer. Så trygge er de for meg. Når det stormer, vet jeg at de er der.

Jeg har levert tilbake det yngste tilskuddet på familiestammen. Han sover trygt i vogna, midt mellom alle sammen. Jeg klemmer forfatterillustratøren, og samtidig er det en liten varm hånd som smyger seg inn i min. Jeg titter ned på et pappnebb og to knallblå smilende øyne.
Kjærestesmilet når meg over skuldra på en foran meg. Jo, jeg er lykkelig. Og veldig, veldig heldig.

Og dere...Les bloggen jeg har linket til. Jeg kan garantere en god leseropplevelse:)