Pedagogikk vs Sunt Norsk Bondevett?

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen hyper fan av overpedagogikk.
Misforstå meg rett, det er soleklart at det er både viktig og riktig med pedagogiske innspill i hverdag og lek. Både fra institusjoner og oss foreldre.
Men når det går utover å tenke fornuftig, når det faktum at alle er forskjellige, har forskjellig utviklingsmønster, og forskjellige personligheter, blir jeg provosert.

Det begynner allerede på helsestasjonen i barselgrupper. Våre små håpefulle blir målt, veid og undersøkt før stolte mødre skal treffes for "hyggelig" prat...OG sammenlikning.

"Jeg hadde IKKE følt meg som en ordentlig mor hvis jeg hadde mått ha keisersnitt!"

"Så tynt barnet ditt er"
"Spiser h*n ikke eller?"
"Oj, bruker h*n" BARE 68??
"HVA?? Ammer du ikke??"
"Min veier jo nesten 600 gram mer enn din!?"

Jeg kan godt forstå at noen førstegangsmammaer føler dette som utrivelig, og når helestasjonens personale ikke griper inn og styrer samtalen over på noe annet, kan det virke frustrerende for mange.
Dessverre fortsetter det etter at barna er blitt så store at de skal begynne i barnehage. Om det skulle være sånn at barnet ditt ikke umiddelbart løper avgårde og kaster seg inn i aldersadekvat lek med andre, blir det sett på som unormalt. Om barnet syns det er leit at mamma eller pappa går, er heller ikke dette normalt. Og Gud forby om barnet i TILLEGG skulle ha en personlighet som stille, rolig og til tider glad for å leke alene, se da må det settes i gang tiltak! Alle har forskjellig spise-, sove- og lekemønster. Hvis alle skal presses inn i en "boks" etter hva som er forventet ved 1,2,3 eller 4 års alder mister vi dynamikken i samfunnet, og blir til en saueflokk uten egne mål og meninger. Er det det vi vil ha?
Jeg mener heller ikke at alle skal få gjøre som de vil og ture fram etter egen vilje hele tiden, men litt rom for  og forståelse for at vi alle takler hverdagen forskjellig syns jeg det bør være.

Som mamma med et snev av bondevett (håper jeg) skulle jeg ønske at det var mer  forståelse for at alle er forskjellige, også barn. Spesielt barn!

Til alle dere pedagoger som jeg kjenner( og ikke kjenner), misforstå meg rett; jeg og mange med meg verdsetter den fantastiske jobben dere gjør. Vi er heldige som kan stole på at barna våre har det trygt og godt mens vi er på vår egen jobb.

Det er bare et lite ønske jeg har. At alle barn blir sett likt, at alle blir respektert for den de er, og at alle blir møtt på sitt nivå. Først da får vi barn som vil vokse og utvikle seg, om enn i noe forskjellig tempo, men som blir klare til å møte verden og hverdagen ved neste veiskille.
Den tiden kommer tidsnok når de får skole, lekser, og nye utfordringer å forholde seg til. Barnehagetiden skal være en tid preget av lek, moro og forberedelse til den nye hverdagen som skolen er. Ikke til å bli presset inn i et mønster hvor alle skal være like.
Et ønske som nok ikke kan etterfølges helt og holdent, ettersom hverdagen vår er blitt så rutinestyrt og fullt av normer og regler.
Men jeg tar meg i å tenke: I "gamle" dager, når mor gikk hjemme med barna til de var skoleklare og dette  ikke var et tema.
Det ble vel folk av våre foreldre også?

Mamma, du er sterk!

Kommentaren kommer fra baksetet en grytidlig tirsdag morgen på vei til barnehagen.
"Sterk...?"

"Ja, sterk. Sånn mamma som har krefter"...

Velsigne deg, lille gutten. Du skulle bare visst hvor lite sterk jeg føler meg, spesielt på sånne tidlige morgener. Når hverken du eller jeg har fått søvnen helt ut av øynene ennå, men vi sitter uansett påkledd i en kald bil på vei til dagens gjøremål. Jobb og barnehage tar mesteparten av tiden vår, og jeg har lyst til å si dessverre. Misforstå meg rett, jeg er evig lykkelig for at jeg HAR en jobb å gå til, jeg har til og med to! Bare sånn for at vi skal kunne ha det LITT bedre, ha muligheten til å dra på en ekstra kosetur et sted, og ikke BARE tenke på regninger og utgifter. Og jeg jobber med glede!

Men noen ganger, og spesielt på sånne morgener. Når du sitter der trøtt, men som alltid smilende og blid, litt ruskete i stemmen, og tegner smilefjes i duggen på bilruta. Da vennen min, DA skulle jeg ønske jeg var sterk nok til å snu, til å forlate alt her hjemme, til å ta deg med på jordomseiling, på ferieturer til varmere strøk, på vandringer langs vannet på en fjern strand, på cafèbesøk hvor du fikk så mange kanelboller du bare orket å spise! Bare så vi kunne være sammen hver dag, hele dagen!
Jeg skulle ønske at jeg var sterk nok til å løfte deg gjennom livet, løfte deg helt til månen!

Men så er vi framme, og drømmeboblen sprekker igjen. Du løper avgårde med kamerater og vinker til meg i vinduet når jeg kjører videre. Jeg ser at du ler mot en ved siden av deg før jeg svinger ut, og vet at du har det godt denne dagen også. Og på veien videre finner jeg litt styrke allikevel. Styrke til en dag på kontoret, og til  køen som snegler seg avgårde både til og fra jobb.

For jeg vet at når vi kommer hjem, så har jeg selskap i deg. Sliten, men glad og fornøyd. Med føttene i fanget mitt.

Da vet jeg at det går en dag til. En dag til med trøtte øyne og smilefjes på bilruta. Og så er det sengetid, og du legger armene dine rundt halsen min mens jeg synger nattasangen for deg, smal i øynene og bustete på håret.
"Du er den beste jeg vet om, den beste i verden!" hvisker jeg tett inntil deg.

"Det er du og mamma, det er du og".....

Da er jeg sterkere allikevel, sterkere for deg.

Oppstart!

Det er jammen ikke sikkert at dette blir noen hit. Ikke er det planen heller forsåvidt. Men etter en halv søvnløs natt hvor jeg har lagt og sett på en liten tynn snart-fem-år-gammel-guttenakke og fundert og tenkt over mirakelet som er sønnen min, så tenkte jeg at det var en god idè å skrive ned tanker om slike små og store øyeblikk.
Jeg jobber fullt, haster sånn passe til og fra barnehage, og er brennende opptatt av at først og fremst han(heretter bare kalt S) og også jeg, skal ha det godt.
Vi bor i et lite hus utenfor Fredrikstad, har barnehageplass, sykkel, bil, båt, familie og gode venner. Vi mangler egentlig ingenting, og godt er det!
Så som sagt får vi se hva dette blir til.
Kanskje jeg klarer å treffe noen med tankene mine, hvis ikke blir denne bloggen muligens en pinlig lesestund til konfirmasjonen om en 10 års tid!