Pedagogikk vs Sunt Norsk Bondevett?

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen hyper fan av overpedagogikk.
Misforstå meg rett, det er soleklart at det er både viktig og riktig med pedagogiske innspill i hverdag og lek. Både fra institusjoner og oss foreldre.
Men når det går utover å tenke fornuftig, når det faktum at alle er forskjellige, har forskjellig utviklingsmønster, og forskjellige personligheter, blir jeg provosert.

Det begynner allerede på helsestasjonen i barselgrupper. Våre små håpefulle blir målt, veid og undersøkt før stolte mødre skal treffes for "hyggelig" prat...OG sammenlikning.

"Jeg hadde IKKE følt meg som en ordentlig mor hvis jeg hadde mått ha keisersnitt!"

"Så tynt barnet ditt er"
"Spiser h*n ikke eller?"
"Oj, bruker h*n" BARE 68??
"HVA?? Ammer du ikke??"
"Min veier jo nesten 600 gram mer enn din!?"

Jeg kan godt forstå at noen førstegangsmammaer føler dette som utrivelig, og når helestasjonens personale ikke griper inn og styrer samtalen over på noe annet, kan det virke frustrerende for mange.
Dessverre fortsetter det etter at barna er blitt så store at de skal begynne i barnehage. Om det skulle være sånn at barnet ditt ikke umiddelbart løper avgårde og kaster seg inn i aldersadekvat lek med andre, blir det sett på som unormalt. Om barnet syns det er leit at mamma eller pappa går, er heller ikke dette normalt. Og Gud forby om barnet i TILLEGG skulle ha en personlighet som stille, rolig og til tider glad for å leke alene, se da må det settes i gang tiltak! Alle har forskjellig spise-, sove- og lekemønster. Hvis alle skal presses inn i en "boks" etter hva som er forventet ved 1,2,3 eller 4 års alder mister vi dynamikken i samfunnet, og blir til en saueflokk uten egne mål og meninger. Er det det vi vil ha?
Jeg mener heller ikke at alle skal få gjøre som de vil og ture fram etter egen vilje hele tiden, men litt rom for  og forståelse for at vi alle takler hverdagen forskjellig syns jeg det bør være.

Som mamma med et snev av bondevett (håper jeg) skulle jeg ønske at det var mer  forståelse for at alle er forskjellige, også barn. Spesielt barn!

Til alle dere pedagoger som jeg kjenner( og ikke kjenner), misforstå meg rett; jeg og mange med meg verdsetter den fantastiske jobben dere gjør. Vi er heldige som kan stole på at barna våre har det trygt og godt mens vi er på vår egen jobb.

Det er bare et lite ønske jeg har. At alle barn blir sett likt, at alle blir respektert for den de er, og at alle blir møtt på sitt nivå. Først da får vi barn som vil vokse og utvikle seg, om enn i noe forskjellig tempo, men som blir klare til å møte verden og hverdagen ved neste veiskille.
Den tiden kommer tidsnok når de får skole, lekser, og nye utfordringer å forholde seg til. Barnehagetiden skal være en tid preget av lek, moro og forberedelse til den nye hverdagen som skolen er. Ikke til å bli presset inn i et mønster hvor alle skal være like.
Et ønske som nok ikke kan etterfølges helt og holdent, ettersom hverdagen vår er blitt så rutinestyrt og fullt av normer og regler.
Men jeg tar meg i å tenke: I "gamle" dager, når mor gikk hjemme med barna til de var skoleklare og dette  ikke var et tema.
Det ble vel folk av våre foreldre også?