Pedagogikk vs metodikk.

En av mine beste venner poengterte noe her om dagen. Jeg må få presisere at mitt forrige innlegg IKKE vil pedagogikken til livs, men jeg stiller spørsmål ved metodikken av og til.

På tirsdag var vi kalt inn til et "annerledes" foreldremøte i barnehagen. Temaet var oppdragelse og grenser, og vi skulle få høre et foredrag av en forfatter/førskolelærer/pedagog/terapeut. Allerede da jeg leste merittlista til dama kjente jeg det klødde "oppover". Jeg får i utganspunktet pigger på størrelse med spyd av "flinkiser".

Skamme meg!
For på podiet sto en høyreist og flott dame og messet Evangeliet i mine ører. Det var nesten som en religiøs vekkelse!
Hun snakket om grenser! Om makt! Om Sunt Norsk Bondevett i oppdragelsen av barn! Hun våget til og med å kritisere skole-og barnehagepersonell for å være-i visse tilfeller-for svake!!!
En foreldregruppe fra fire forskjellige barnehager satt som tente lys og fulgte med i over to timer.
Og jeg kjente at jeg ble så GLAD! Ikke for at jeg på en måte fikk "tillatelse" til å være streng, men for at det finnes flere, som er såkalte eksperter, som får MANGE penger for å fortelle om det, har en filosofi som jeg fullt og helt støtter!

Han er sta som geita han lille samboeren min. Og han vet å gi uttrykk for det når ting ikke danser etter hans pipe. I noen tilfeller har han fått erfare at det lønner seg å gjøre seg bemerket med lyd for å få oppmerksomhet. Hjemme i kroken får han ikke gehør. Men det gjør han andre steder. Og da jeg foreslo at det kanskje kunne være en ide å overse det, ble jeg møtt med forferdelse. Det gikk da ikke an å bare overse?! Det er der essensen i foredraget, og hva jeg er så enig i, kommer feiende inn:
Det ER lov å si nei. Det ER lov å si nei "bare fordi jeg sier det". Det ER ikke greit at institusjoner tar enkleste motstands vei for å slippe unna urolige situasjoner. Og det ER ikke greit at barnehage-,skole og SFO-personale blir sykemeldt fordi de rett og slett ikke orker eller klarer å håndtere barn ute av kontroll.
Debatten raser i media som aldri før om dagen. Og det var jammen på tide.

Når jeg gikk på skolen (og det er faktisk ikke SÅ lenge siden) så gikk min klasseforstander ut med bråkegutten i klassen, løftet ham opp og hang ham etter jakka på knaggen. Der fikk han henge til det ble stilt. Og du verden hvor fort stille det ble! Jeg møtte igjen denne gutten på en jubileumsfest en gang. Han fikk ikke skrytt nok av denne klasseforstanderen som var den eneste som nådde inn gjennom et hardt skall av usikkerhet.
Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå til fysisk angrep på barn som "utagerer". Men man skal heller ikke pakke dem inn! Og jeg føler med små gutter og jenter som strever for å tilpasse seg en hverdag stappfull av normer og regler når de ikke har blitt lært det fra tidlig alder.
Hjemme hos oss er det ikke fri oppdragelse. S får så langt i fra gjøre som han vil i alle tilfeller. Har jeg sagt nei så har jeg sagt nei. Og for hver gang jeg ser hvor skuffet og lei seg han blir, så kjennes det ut som jeg kommer til å blø i stykker innvendig. I tillegg mangler jeg en sparringpartner jeg kan konferere med der og da når det koker i både stor og liten stabukk. Det er en av ulempene med å være aleneforsørger. Man tviler ekstra på avgjørelsene man tar. Det er ingen der som kan støtte deg midt oppe i situasjonen. Og veien til å gi etter for hyl, skrik eller generelle krokodilletårer og dirrende underleppe er kort. Det er en heltidsjobb å oppdra barn. Og så vanskelig som det er!! Men jeg prøver. Hver eneste dag prøver jeg å være den beste mammaen jeg kan. Sånn at han blir en selvsikker, selvdisiplinert, trygg og lykkelig gutt. Som klarer å møte verden uten å være redd.

Det er derfor jeg ble så lettet over den flotte, freske og direkte damen med de fine ordene om grenser, regler, omsorg og kjærlighet godt blandet. Takk for støtten Anne Nielsen! Du gjorde et grundig inntrykk på en mamma som hver eneste dag lurer på om hun er god (nok).