Helgen går så alt for fort!
De helgene jeg ikke har selskap hjemme av S snegler timene seg avgårde, og jeg gjør alt jeg kan for å få tiden til å gå litt fortere. Allikevel føles det som en evighet til han er hjemme igjen.
Men så kommer "vår" helg igjen, og alle planer om lange late dager blir borte som dugg for solen!
Timene flyr avsted, og plutselig er det mandag morgen igjen.
Den som kunne trylle fram et par ekstra fridager:)
Jeg elsker følelsen av lørdagsmorgener. Når vi er litt trøtte, men ikke trøtte nok til å sove mer. Når vi kan hente en bok og ligge og lese litt. Hente noe småmat og bare nyte stillheten og vite at vi har FRI! Og jeg fryder meg når han spør om vi skal i barnehagen og jeg kan si nei, vi har fri, det er lørdag! Fryder meg over det store smilet og det tilfredse sukket når han strekker ut bena og blir liggende enda litt til.
Denne helgen har vært en sånn helg. Vi hadde absolutt ingen planer, og allikevel gikk dagene så alt for fort.
Sola varmet langt inn i sjelen, det var is, boller, kaffe, saft og lørdagsgodt på uteplassen. Ivrige føtter hoppet nesten hull i trampoline, sykler fikk testet farten, sandslott ble reist i sandkassa og skateboard hamret mot asfalten.
Skrubbsår ble blåst på, neser smurt med solkrem, flere skrubbsår ble blåst på og plaster og latter satt løst om hverandre.
Naboer kom til syne, kaker og kaffe gikk i skyttel mellom husene og til kvelden var det solvarme ansikter som smilte seg i søvn.
Det fortsatte på søndag med lokal fotballkamp, grillpølser og oppdagelsesferd langs stranda og blåveisjakt i vårvarme grøftekanter.
Et par jenter i nabolaget går gjennom et foreldrebrudd. De er stadig oppe på plassen hos oss og snakker med S, trekker ham på akebrettet i snøen, og hopper sammen med ham på trampolina på våren. Jeg tror de syns det er hyggelig å se litt etter ham. Denne helgen fikk vi snakket litt om mammaer og pappaer som ikke bor sammen, og de gikk smilende avgårde etter at de hadde fått en bolle, og jeg hadde fått en klem. Noen ganger er det kanskje OK å snakke med noen utenforstående som allikevel vet hvordan det er å føle seg litt alene og usikker? Jeg er glad de kom og spurte. Og jeg håper at de fikk et relativt fornuftig svar på det de lurte på.
Jeg er så glad for at gårdsplassen er full av barn både titt og ofte! Og jeg er glad for de stille, rolige stundene når en som gjerne vil være stor blir litt liten igjen, og kryper tett inntil i armkroken og bare vil sitte og hvile.
Med absolutt ikke noe planlagt fikk vi allikevel tiden til å gå denne helgen også. Vi er fylt opp til randen av deilig sol og fine minner vi kan lagre og bruke som påfyll resten av uka.
Til helgen er det vår tur igjen. Jeg gleder meg allerede!
mandag 11. april 2011
torsdag 7. april 2011
Pedagogikk vs metodikk.
En av mine beste venner poengterte noe her om dagen. Jeg må få presisere at mitt forrige innlegg IKKE vil pedagogikken til livs, men jeg stiller spørsmål ved metodikken av og til.
På tirsdag var vi kalt inn til et "annerledes" foreldremøte i barnehagen. Temaet var oppdragelse og grenser, og vi skulle få høre et foredrag av en forfatter/førskolelærer/pedagog/terapeut. Allerede da jeg leste merittlista til dama kjente jeg det klødde "oppover". Jeg får i utganspunktet pigger på størrelse med spyd av "flinkiser".
Skamme meg!
For på podiet sto en høyreist og flott dame og messet Evangeliet i mine ører. Det var nesten som en religiøs vekkelse!
Hun snakket om grenser! Om makt! Om Sunt Norsk Bondevett i oppdragelsen av barn! Hun våget til og med å kritisere skole-og barnehagepersonell for å være-i visse tilfeller-for svake!!!
En foreldregruppe fra fire forskjellige barnehager satt som tente lys og fulgte med i over to timer.
Og jeg kjente at jeg ble så GLAD! Ikke for at jeg på en måte fikk "tillatelse" til å være streng, men for at det finnes flere, som er såkalte eksperter, som får MANGE penger for å fortelle om det, har en filosofi som jeg fullt og helt støtter!
Han er sta som geita han lille samboeren min. Og han vet å gi uttrykk for det når ting ikke danser etter hans pipe. I noen tilfeller har han fått erfare at det lønner seg å gjøre seg bemerket med lyd for å få oppmerksomhet. Hjemme i kroken får han ikke gehør. Men det gjør han andre steder. Og da jeg foreslo at det kanskje kunne være en ide å overse det, ble jeg møtt med forferdelse. Det gikk da ikke an å bare overse?! Det er der essensen i foredraget, og hva jeg er så enig i, kommer feiende inn:
Det ER lov å si nei. Det ER lov å si nei "bare fordi jeg sier det". Det ER ikke greit at institusjoner tar enkleste motstands vei for å slippe unna urolige situasjoner. Og det ER ikke greit at barnehage-,skole og SFO-personale blir sykemeldt fordi de rett og slett ikke orker eller klarer å håndtere barn ute av kontroll.
Debatten raser i media som aldri før om dagen. Og det var jammen på tide.
Når jeg gikk på skolen (og det er faktisk ikke SÅ lenge siden) så gikk min klasseforstander ut med bråkegutten i klassen, løftet ham opp og hang ham etter jakka på knaggen. Der fikk han henge til det ble stilt. Og du verden hvor fort stille det ble! Jeg møtte igjen denne gutten på en jubileumsfest en gang. Han fikk ikke skrytt nok av denne klasseforstanderen som var den eneste som nådde inn gjennom et hardt skall av usikkerhet.
Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå til fysisk angrep på barn som "utagerer". Men man skal heller ikke pakke dem inn! Og jeg føler med små gutter og jenter som strever for å tilpasse seg en hverdag stappfull av normer og regler når de ikke har blitt lært det fra tidlig alder.
Hjemme hos oss er det ikke fri oppdragelse. S får så langt i fra gjøre som han vil i alle tilfeller. Har jeg sagt nei så har jeg sagt nei. Og for hver gang jeg ser hvor skuffet og lei seg han blir, så kjennes det ut som jeg kommer til å blø i stykker innvendig. I tillegg mangler jeg en sparringpartner jeg kan konferere med der og da når det koker i både stor og liten stabukk. Det er en av ulempene med å være aleneforsørger. Man tviler ekstra på avgjørelsene man tar. Det er ingen der som kan støtte deg midt oppe i situasjonen. Og veien til å gi etter for hyl, skrik eller generelle krokodilletårer og dirrende underleppe er kort. Det er en heltidsjobb å oppdra barn. Og så vanskelig som det er!! Men jeg prøver. Hver eneste dag prøver jeg å være den beste mammaen jeg kan. Sånn at han blir en selvsikker, selvdisiplinert, trygg og lykkelig gutt. Som klarer å møte verden uten å være redd.
Det er derfor jeg ble så lettet over den flotte, freske og direkte damen med de fine ordene om grenser, regler, omsorg og kjærlighet godt blandet. Takk for støtten Anne Nielsen! Du gjorde et grundig inntrykk på en mamma som hver eneste dag lurer på om hun er god (nok).
På tirsdag var vi kalt inn til et "annerledes" foreldremøte i barnehagen. Temaet var oppdragelse og grenser, og vi skulle få høre et foredrag av en forfatter/førskolelærer/pedagog/terapeut. Allerede da jeg leste merittlista til dama kjente jeg det klødde "oppover". Jeg får i utganspunktet pigger på størrelse med spyd av "flinkiser".
Skamme meg!
For på podiet sto en høyreist og flott dame og messet Evangeliet i mine ører. Det var nesten som en religiøs vekkelse!
Hun snakket om grenser! Om makt! Om Sunt Norsk Bondevett i oppdragelsen av barn! Hun våget til og med å kritisere skole-og barnehagepersonell for å være-i visse tilfeller-for svake!!!
En foreldregruppe fra fire forskjellige barnehager satt som tente lys og fulgte med i over to timer.
Og jeg kjente at jeg ble så GLAD! Ikke for at jeg på en måte fikk "tillatelse" til å være streng, men for at det finnes flere, som er såkalte eksperter, som får MANGE penger for å fortelle om det, har en filosofi som jeg fullt og helt støtter!
Han er sta som geita han lille samboeren min. Og han vet å gi uttrykk for det når ting ikke danser etter hans pipe. I noen tilfeller har han fått erfare at det lønner seg å gjøre seg bemerket med lyd for å få oppmerksomhet. Hjemme i kroken får han ikke gehør. Men det gjør han andre steder. Og da jeg foreslo at det kanskje kunne være en ide å overse det, ble jeg møtt med forferdelse. Det gikk da ikke an å bare overse?! Det er der essensen i foredraget, og hva jeg er så enig i, kommer feiende inn:
Det ER lov å si nei. Det ER lov å si nei "bare fordi jeg sier det". Det ER ikke greit at institusjoner tar enkleste motstands vei for å slippe unna urolige situasjoner. Og det ER ikke greit at barnehage-,skole og SFO-personale blir sykemeldt fordi de rett og slett ikke orker eller klarer å håndtere barn ute av kontroll.
Debatten raser i media som aldri før om dagen. Og det var jammen på tide.
Når jeg gikk på skolen (og det er faktisk ikke SÅ lenge siden) så gikk min klasseforstander ut med bråkegutten i klassen, løftet ham opp og hang ham etter jakka på knaggen. Der fikk han henge til det ble stilt. Og du verden hvor fort stille det ble! Jeg møtte igjen denne gutten på en jubileumsfest en gang. Han fikk ikke skrytt nok av denne klasseforstanderen som var den eneste som nådde inn gjennom et hardt skall av usikkerhet.
Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå til fysisk angrep på barn som "utagerer". Men man skal heller ikke pakke dem inn! Og jeg føler med små gutter og jenter som strever for å tilpasse seg en hverdag stappfull av normer og regler når de ikke har blitt lært det fra tidlig alder.
Hjemme hos oss er det ikke fri oppdragelse. S får så langt i fra gjøre som han vil i alle tilfeller. Har jeg sagt nei så har jeg sagt nei. Og for hver gang jeg ser hvor skuffet og lei seg han blir, så kjennes det ut som jeg kommer til å blø i stykker innvendig. I tillegg mangler jeg en sparringpartner jeg kan konferere med der og da når det koker i både stor og liten stabukk. Det er en av ulempene med å være aleneforsørger. Man tviler ekstra på avgjørelsene man tar. Det er ingen der som kan støtte deg midt oppe i situasjonen. Og veien til å gi etter for hyl, skrik eller generelle krokodilletårer og dirrende underleppe er kort. Det er en heltidsjobb å oppdra barn. Og så vanskelig som det er!! Men jeg prøver. Hver eneste dag prøver jeg å være den beste mammaen jeg kan. Sånn at han blir en selvsikker, selvdisiplinert, trygg og lykkelig gutt. Som klarer å møte verden uten å være redd.
Det er derfor jeg ble så lettet over den flotte, freske og direkte damen med de fine ordene om grenser, regler, omsorg og kjærlighet godt blandet. Takk for støtten Anne Nielsen! Du gjorde et grundig inntrykk på en mamma som hver eneste dag lurer på om hun er god (nok).
Abonner på:
Kommentarer (Atom)