Som mamma med hovedansvaret (i alle fall på papiret) er det mange ganger jeg føler at jeg kommer til kort. Både med tid og oppfølging.
Når poden i tillegg IKKE liker hus med nummer 8 (vårt husnummer), BAARE hus med nummer 3(pappa`n sitt) så kjenner jeg det legger seg en tung sten nederst i magen. At han etter fem minutter sier at han aldrildrialdri vil bo noe annet sted, hjelper bare litt.
En venninne sa en gang at skaffer man seg barn så får man samvittigheten på kjøpet. Og det er jammen sant!
Hver gang det er pappatid er det pakking av favorittleker, noentilfavorittleker og klær en hel ettermiddag. Og for hvert plagg jeg bretter sammen så blir den stenen i magen tyngre og tyngre. Jeg ønsket aldri at S skulle bli "barn in transit". Samtidig vet jeg at hverdagen hadde vært mye tyngre for oss alle tre hvis vi hadde holdt sammen av praktiske grunner. Og stort sett så er det fine dager for minstemann både hjemme og hos pappa.
Samarbeidet er godt, og han stortrives i begge "kurvene".
Det er bare det at når jobben kaller, og jeg reiser bort i flere dager i strekk om gangen, når oppsatte helger blir flyttet på og det går flere helger på rad uten å ha ham hjemme, da er stenen på sitt tyngste.
Det hjelper at det tikker inn bildemeldinger av en blid gutt på fisketur.
Det hjelper å høre en blid guttestemme på telefonen som forteller om pølsegrilling og hagelek.
Det hjelper at om bare 13 dager skal vi på bilferie. Bare S og jeg. Med fullstappet bil og med dejlige Danmark i sikte.
Det hjelper å tenke på det strålende smilet, den glade stemmen og den hoppende solduftende gutten jeg blir møtt av når det endelig er min tur til å hente i barnehagen.
Det hjelper å tenke at tross alt, så har vi det godt, både sammen og fra hverandre.
Da er tanken på tre dager i jobbmøter overkommelig allikevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar