Mamma er sliten.

Det er vår. Kalenderen sier i hvert fall det. De minusgradene som har bitt seg fast siden Oktober har endelig måttet gi etter for regn og vind. Jeg burde se det positive i det. Jeg burde se at nå blir gatene vasket rene. Nå får trærne vann så de kan vokse seg grønne og fine til favorittmåneden min Mai.
Men i dag gjør jeg ikke det. I dag er humøret mitt like grått som været ute.

I går fikk jeg hjem en søkk våt trollunge fra skolen. Han hadde like gjerne tatt seg et ettermiddags-gjørmebad. Det var så gøy at læreren hans ikke hadde fått kontakt med ham, han hadde vært trassig og umulig og bare vanskelig. Ikke hadde han gjort det han skulle i timene heller.
Når bare øynene syns gjennom gjørma, når den ene tanna som henger igjen i munnen lyser gjennom gliset, er det ofte kort vei til latteren hos meg. Men i går kjente jeg at jeg ikke fant fram smilet. Og det preger humøret mitt i dag! Vi kranglet, jeg var streng, vi kranglet litt til, og til slutt gråt vi begge to. Midt i fortvilelsen hans prøvde han å trøste meg også. "Ikke gråt mamma, jeg har ikke sett deg gråte før jeg, ikke gråt mamma..." Mamma vil ikke gråte. Men noen ganger er det vanskelig å være mamma. Noen ganger går mamma tom for overskudd og milde toner. Plutselig en dag har mamma lyst til å gråte. Bare fordi mamma er sliten.

På Facebook, Twitter og blogger rundt omkring er det hjertestatuser, smilefjææææs og innlegg på innlegg om flinke ektemenn som skifter bildekk, bilder av vårblomsterkasser som tyter over av lubne blomster, vennegjenger som nyter solvegg etter solvegg på fjellet; lykkelige A4-familier med 2,1 barn flokker seg visst sammen på nettet om dagen. Alle har det så fint. Alle er glade for vår. Alle barna smiler og ler, ingen gråter eller krangler eller har gjørme til panna.

Jeg tar meg i å sitte og lure på om det er flere der ute som har det som meg?
Er det bare jeg som sliter med å få endene til å møtes? Er det bare jeg som alenemor som sovner over godnattboka, og som våkner stiv og støl midt i natten og som sjangler rundt i stua og slår av lys før jeg ramler i seng?
Er det bare meg som har lyst til å kaste vekkerklokka ut av vinduet så den kan ligge og bjelle alle andre enn meg våken?
Er det bare jeg som blir muggen, sur og grinete av å se regningsbunken vokse?
Er det bare jeg som føler ansvaret tyngende når det kommer til å oppdra barnet sitt til å bli en høflig, snill og omgjengelig gutt? En som kan gå med hevet hode på skolen, uten å være redd for store, skumle gutter, en som har venner så han ikke føler seg ensom? En som vil klare balansen mellom å "tenke sjæl", samtidig som han faller inn i mengden?
Det er jobb nok for seg selv det, å klare det i hverdagen. Så skal man videreføre det også.
Mamma er sliten.
Vår på kalenderen eller ikke.

Ny start?

Går det an å gjenoppstå her inne tro? Jammen om jeg vet. Det eneste jeg vet er at inspirasjonen til å skrive igjen ble vekket nå i helgen, og i dag. Familien min satte i gang det første rykket i skrivenerva. Denne bloggen den andre. Jeg får se om jeg holder det ved like denne gangen. Jeg vil i hvert fall prøve!

Vi bor fortsatt alene, S og jeg. Leiehuset er byttet ut med eieleilighet.Gullfisken er byttet ut med en, til tider ekstremt, langhåret katt. En som tramper så høyt i gulvet at naboen i første etasje lurer på om vi har besøk. Og vi har vært så heldige at vi har fått et tilskudd i form av mammakjæreste. Og lekekompis for S. Det varmer når jeg hører latter og lekelyder fra gutterommet. Jeg ler godt når jeg ser de samarbeide om et dataspill. Når en nattaklem blir lang, fra begge parter. Og når to gutter deler frokostbord mens mamma vimser og rydder, tar jeg meg i å sniktitte på dem og kjenne at jeg er varm langt inn i sjela.

Jeg er så heldig at jeg har en stor familie. På søndag var vi invitert til boklanseringsfest for Fugl, den nye boka til kona til fetteren min. Og det var der jeg kjente på den, lysten til å skrive igjen. Hun tegner, skriver og skaper drømmer for små og store. Den tandre, vakre jenta med den myke stemmen trollbandt både barn og voksne der hun sto foran et lydhørt publikum. På bakerste rad satt jeg. Med sønnen hennes på tre måneder på fanget. Han med øyne så mørke og dype at man kan drukne i de. Jeg luktet forsiktig på håret hans, mens jeg tittet framover i salen, for å se etter min sønn. Han som satt med bolle, saft, og et hjemmelaget pappnebb på hodet. Med skjorte og vest og nyklippet hår.Han som siden sist har begynt på skolen. Han som fortsatt er hjertet mitt.
Som gjør dagene mine så ufattelig lyse og varme. Selv på de kaldeste dagene vi har nå, som nesten ikke virker å ha noen ende.Han snudde seg og så bakover, og jeg møtte blikket hans et halvt sekund. Tommelen opp og et stort smil kom seilende gjennom salen.
Rundt oss satt resten av familien, i alle fall veldig mange av dem. Oldemor, mormor, tanter, onkler, søster og søskenbarn. Der og da kjente jeg på hvor ufattelig heldig jeg er. Alt vi som mammaer, kollegaer, kjærester, døtre, søstre bekymrer oss for. Alle tankene som gjør at vi ligger våkne til langt på kveld. Alle små og store utfordringer vi møter på i løpet av en dag. De blir så små, de!
Når jeg ser blikkene familien min sender hverandre. Klemmene vi utveksler, latteren og spøkene vi har med hverandre. Når det summer rundt oss, vi er midt i en sal full av folk, står de fram som trygge, solide, og ser nesten ut som statuer. Så trygge er de for meg. Når det stormer, vet jeg at de er der.

Jeg har levert tilbake det yngste tilskuddet på familiestammen. Han sover trygt i vogna, midt mellom alle sammen. Jeg klemmer forfatterillustratøren, og samtidig er det en liten varm hånd som smyger seg inn i min. Jeg titter ned på et pappnebb og to knallblå smilende øyne.
Kjærestesmilet når meg over skuldra på en foran meg. Jo, jeg er lykkelig. Og veldig, veldig heldig.

Og dere...Les bloggen jeg har linket til. Jeg kan garantere en god leseropplevelse:)

Takk for sist!

Det har vært en stund siden sist innlegg, men som man sier...sånn går no dagan..

I pressen er det stadig innlegg om barn og oppdragelse. Jeg har barn i barnehage selv, og det er ikke noe jeg er overlykkelig for. Men for å få det til å gå rundt MÅ vi jo jobbe her i landet. Men dette innlegget satte spor i meg. Noen som er enige?



Jeg har blitt tante igjen siden sist også. I går var jeg på besøk hos lillesøster og hennes små. Stakkars lille vifterem, han har vondt i mage og nakke og får behandling to ganger i uka. Det er en mager trøst at det går over, i alle fall til jul, når man ser hvor knytete han er nå. Så jeg gynget og sang og løftet og bar... Og mens jeg gikk der med den bitte lille kroppen på armen gikk tankene tilbake til for snart fem år siden. Sånn som tida flyr! Den deilige lukten av baby, den myke myke huden og den overraskende sterke hånda som klemte til rundt fingeren min. Jeg skulle så gjerne tatt den vonde nakken og magen for ham! I mellomtiden får jeg gjøre som best jeg kan og hjelpe til med litt trilleturer og lån av storebroren hans som også gjerne vil ha litt tanteselskap.


Det ble forresten en fantastisk ferie vi dro på til Danmark i mai. Legoland, badeland, zoo og bondegård. Hvis det er noen som leter etter et godt og hyggelig sted å bo i nærheten av Billund, anbefaler jeg dette. Hyggelige verter, rene fine leiligheter, og 10 minutter å kjøre til all moroa. S fikk være med på kveldsstellet til dyrene hver dag, og gledet seg til Ole kom og banket på døra vår. Og for oss med kun intern GPS er det enkelt å finne fram.
Å reise på tur alene sammen med S er bare moro, vi stresset ikke med noe og tok det meste på sparket. Etter fulle dager på farta sovnet vi i høye senger med myke dyner og puter og ladet batterier som best vi kunne. Det var så deilig! Og en strålende fornøyd junior kunne trygt konstatere at han "elsker Danmark"!

Nå nærmer det seg ferie igjen, bare tre små dager så er det sommerferie. S har hatt ferie i to uker allerede, og er sammen med pappa`n sin. Det har vært to fryktelig lange uker. Det har med årene bygget seg opp et avhengighetssyndrom når det gjelder den gutten. Etter et par tre netter alene begynner søvnløsheten å melde seg. Underbevisst ligger jeg og lytter etter ham, og jeg er like skuffet hver gang jeg våkner og han ikke har kommet inn til meg i løpet av natten. Jeg vet han har det bra der han er, men det er allikevel bedre når han er hjemme. Jeg gleder meg til lange late fridager med det beste selskapet jeg kan ha!

På søndag er han 5 år. Sånn som vi skal feire!! :D

Det hjelper litt...

Som mamma med hovedansvaret (i alle fall på papiret) er det mange ganger jeg føler at jeg kommer til kort. Både med tid og oppfølging.
Når poden i tillegg IKKE liker hus med nummer 8 (vårt husnummer), BAARE hus med nummer 3(pappa`n sitt) så kjenner jeg det legger seg en tung sten nederst i magen. At han etter fem minutter sier at han aldrildrialdri vil bo noe annet sted, hjelper bare litt.
En venninne sa en gang at skaffer man seg barn så får man samvittigheten på kjøpet. Og det er jammen sant!

Hver gang det er pappatid er det pakking av favorittleker, noentilfavorittleker og klær en hel ettermiddag. Og for hvert plagg jeg bretter sammen så blir den stenen i magen tyngre og tyngre. Jeg ønsket aldri at S skulle bli "barn in transit". Samtidig vet jeg at hverdagen hadde vært mye tyngre for oss alle tre hvis vi hadde holdt sammen av praktiske grunner. Og stort sett så er det fine dager for minstemann både hjemme og hos pappa.
Samarbeidet er godt, og han stortrives i begge "kurvene".

Det er bare det at når jobben kaller, og jeg reiser bort i flere dager i strekk om gangen, når oppsatte helger blir flyttet på og det går flere helger på rad uten å ha ham hjemme, da er stenen på sitt tyngste.

Det hjelper at det tikker inn bildemeldinger av en blid gutt på fisketur.
Det hjelper å høre en blid guttestemme på telefonen som forteller om pølsegrilling og hagelek.
Det hjelper at om bare 13 dager skal vi på bilferie. Bare S og jeg. Med fullstappet bil og med dejlige Danmark i sikte.
Det hjelper å tenke på det strålende smilet, den glade stemmen og den hoppende solduftende gutten jeg blir møtt av når det endelig er min tur til å hente i barnehagen.
Det hjelper å tenke at tross alt, så har vi det godt, både sammen og fra hverandre.

Da er tanken på tre dager i jobbmøter overkommelig allikevel.

En helg forbi...

Helgen går så alt for fort!
De helgene jeg ikke har selskap hjemme av S snegler timene seg avgårde, og jeg gjør alt jeg kan for å få tiden til å gå litt fortere. Allikevel føles det som en evighet til han er hjemme igjen.
Men så kommer "vår" helg igjen, og alle planer om lange late dager blir borte som dugg for solen!
Timene flyr avsted, og plutselig er det mandag morgen igjen.
Den som kunne trylle fram et par ekstra fridager:)

Jeg elsker følelsen av lørdagsmorgener. Når vi er litt trøtte, men ikke trøtte nok til å sove mer. Når vi kan hente en bok og ligge og lese litt. Hente noe småmat og bare nyte stillheten og vite at vi har FRI! Og jeg fryder meg når han spør om vi skal i barnehagen og jeg kan si nei, vi har fri, det er lørdag! Fryder meg over det store smilet og det tilfredse sukket når han strekker ut bena og blir liggende enda litt til.

Denne helgen har vært en sånn helg. Vi hadde absolutt ingen planer, og allikevel gikk dagene så alt for fort.
Sola varmet langt inn i sjelen, det var is, boller, kaffe, saft og lørdagsgodt på uteplassen. Ivrige føtter hoppet nesten hull i trampoline, sykler fikk testet farten, sandslott ble reist i sandkassa og skateboard hamret mot asfalten.
Skrubbsår ble blåst på, neser smurt med solkrem, flere skrubbsår ble blåst på og plaster og latter satt løst om hverandre.
Naboer kom til syne, kaker og kaffe gikk i skyttel mellom husene og til kvelden var det solvarme ansikter som smilte seg i søvn.
Det fortsatte på søndag med lokal fotballkamp, grillpølser og oppdagelsesferd langs stranda og blåveisjakt i vårvarme grøftekanter.

Et par jenter i nabolaget går gjennom et foreldrebrudd. De er stadig oppe på plassen hos oss og snakker med S, trekker ham på akebrettet i snøen, og hopper sammen med ham på trampolina på våren. Jeg tror de syns det er hyggelig å se litt etter ham. Denne helgen fikk vi snakket litt om mammaer og pappaer som ikke bor sammen, og de gikk smilende avgårde etter at de hadde fått en bolle, og jeg hadde fått en klem. Noen ganger er det kanskje OK å snakke med noen utenforstående som allikevel vet hvordan det er å føle seg litt alene og usikker? Jeg er glad de kom og spurte. Og jeg håper at de fikk et relativt fornuftig svar på det de lurte på.
Jeg er så glad for at gårdsplassen er full av barn både titt og ofte! Og jeg er glad for de stille, rolige stundene når en som gjerne vil være stor blir litt liten igjen, og kryper tett inntil i armkroken og bare vil sitte og hvile.

Med absolutt ikke noe planlagt fikk vi allikevel tiden til å gå denne helgen også. Vi er fylt opp til randen av deilig sol og fine minner vi kan lagre og bruke som påfyll resten av uka.

Til helgen er det vår tur igjen. Jeg gleder meg allerede!

Pedagogikk vs metodikk.

En av mine beste venner poengterte noe her om dagen. Jeg må få presisere at mitt forrige innlegg IKKE vil pedagogikken til livs, men jeg stiller spørsmål ved metodikken av og til.

På tirsdag var vi kalt inn til et "annerledes" foreldremøte i barnehagen. Temaet var oppdragelse og grenser, og vi skulle få høre et foredrag av en forfatter/førskolelærer/pedagog/terapeut. Allerede da jeg leste merittlista til dama kjente jeg det klødde "oppover". Jeg får i utganspunktet pigger på størrelse med spyd av "flinkiser".

Skamme meg!
For på podiet sto en høyreist og flott dame og messet Evangeliet i mine ører. Det var nesten som en religiøs vekkelse!
Hun snakket om grenser! Om makt! Om Sunt Norsk Bondevett i oppdragelsen av barn! Hun våget til og med å kritisere skole-og barnehagepersonell for å være-i visse tilfeller-for svake!!!
En foreldregruppe fra fire forskjellige barnehager satt som tente lys og fulgte med i over to timer.
Og jeg kjente at jeg ble så GLAD! Ikke for at jeg på en måte fikk "tillatelse" til å være streng, men for at det finnes flere, som er såkalte eksperter, som får MANGE penger for å fortelle om det, har en filosofi som jeg fullt og helt støtter!

Han er sta som geita han lille samboeren min. Og han vet å gi uttrykk for det når ting ikke danser etter hans pipe. I noen tilfeller har han fått erfare at det lønner seg å gjøre seg bemerket med lyd for å få oppmerksomhet. Hjemme i kroken får han ikke gehør. Men det gjør han andre steder. Og da jeg foreslo at det kanskje kunne være en ide å overse det, ble jeg møtt med forferdelse. Det gikk da ikke an å bare overse?! Det er der essensen i foredraget, og hva jeg er så enig i, kommer feiende inn:
Det ER lov å si nei. Det ER lov å si nei "bare fordi jeg sier det". Det ER ikke greit at institusjoner tar enkleste motstands vei for å slippe unna urolige situasjoner. Og det ER ikke greit at barnehage-,skole og SFO-personale blir sykemeldt fordi de rett og slett ikke orker eller klarer å håndtere barn ute av kontroll.
Debatten raser i media som aldri før om dagen. Og det var jammen på tide.

Når jeg gikk på skolen (og det er faktisk ikke SÅ lenge siden) så gikk min klasseforstander ut med bråkegutten i klassen, løftet ham opp og hang ham etter jakka på knaggen. Der fikk han henge til det ble stilt. Og du verden hvor fort stille det ble! Jeg møtte igjen denne gutten på en jubileumsfest en gang. Han fikk ikke skrytt nok av denne klasseforstanderen som var den eneste som nådde inn gjennom et hardt skall av usikkerhet.
Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå til fysisk angrep på barn som "utagerer". Men man skal heller ikke pakke dem inn! Og jeg føler med små gutter og jenter som strever for å tilpasse seg en hverdag stappfull av normer og regler når de ikke har blitt lært det fra tidlig alder.
Hjemme hos oss er det ikke fri oppdragelse. S får så langt i fra gjøre som han vil i alle tilfeller. Har jeg sagt nei så har jeg sagt nei. Og for hver gang jeg ser hvor skuffet og lei seg han blir, så kjennes det ut som jeg kommer til å blø i stykker innvendig. I tillegg mangler jeg en sparringpartner jeg kan konferere med der og da når det koker i både stor og liten stabukk. Det er en av ulempene med å være aleneforsørger. Man tviler ekstra på avgjørelsene man tar. Det er ingen der som kan støtte deg midt oppe i situasjonen. Og veien til å gi etter for hyl, skrik eller generelle krokodilletårer og dirrende underleppe er kort. Det er en heltidsjobb å oppdra barn. Og så vanskelig som det er!! Men jeg prøver. Hver eneste dag prøver jeg å være den beste mammaen jeg kan. Sånn at han blir en selvsikker, selvdisiplinert, trygg og lykkelig gutt. Som klarer å møte verden uten å være redd.

Det er derfor jeg ble så lettet over den flotte, freske og direkte damen med de fine ordene om grenser, regler, omsorg og kjærlighet godt blandet. Takk for støtten Anne Nielsen! Du gjorde et grundig inntrykk på en mamma som hver eneste dag lurer på om hun er god (nok).

Pedagogikk vs Sunt Norsk Bondevett?

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen hyper fan av overpedagogikk.
Misforstå meg rett, det er soleklart at det er både viktig og riktig med pedagogiske innspill i hverdag og lek. Både fra institusjoner og oss foreldre.
Men når det går utover å tenke fornuftig, når det faktum at alle er forskjellige, har forskjellig utviklingsmønster, og forskjellige personligheter, blir jeg provosert.

Det begynner allerede på helsestasjonen i barselgrupper. Våre små håpefulle blir målt, veid og undersøkt før stolte mødre skal treffes for "hyggelig" prat...OG sammenlikning.

"Jeg hadde IKKE følt meg som en ordentlig mor hvis jeg hadde mått ha keisersnitt!"

"Så tynt barnet ditt er"
"Spiser h*n ikke eller?"
"Oj, bruker h*n" BARE 68??
"HVA?? Ammer du ikke??"
"Min veier jo nesten 600 gram mer enn din!?"

Jeg kan godt forstå at noen førstegangsmammaer føler dette som utrivelig, og når helestasjonens personale ikke griper inn og styrer samtalen over på noe annet, kan det virke frustrerende for mange.
Dessverre fortsetter det etter at barna er blitt så store at de skal begynne i barnehage. Om det skulle være sånn at barnet ditt ikke umiddelbart løper avgårde og kaster seg inn i aldersadekvat lek med andre, blir det sett på som unormalt. Om barnet syns det er leit at mamma eller pappa går, er heller ikke dette normalt. Og Gud forby om barnet i TILLEGG skulle ha en personlighet som stille, rolig og til tider glad for å leke alene, se da må det settes i gang tiltak! Alle har forskjellig spise-, sove- og lekemønster. Hvis alle skal presses inn i en "boks" etter hva som er forventet ved 1,2,3 eller 4 års alder mister vi dynamikken i samfunnet, og blir til en saueflokk uten egne mål og meninger. Er det det vi vil ha?
Jeg mener heller ikke at alle skal få gjøre som de vil og ture fram etter egen vilje hele tiden, men litt rom for  og forståelse for at vi alle takler hverdagen forskjellig syns jeg det bør være.

Som mamma med et snev av bondevett (håper jeg) skulle jeg ønske at det var mer  forståelse for at alle er forskjellige, også barn. Spesielt barn!

Til alle dere pedagoger som jeg kjenner( og ikke kjenner), misforstå meg rett; jeg og mange med meg verdsetter den fantastiske jobben dere gjør. Vi er heldige som kan stole på at barna våre har det trygt og godt mens vi er på vår egen jobb.

Det er bare et lite ønske jeg har. At alle barn blir sett likt, at alle blir respektert for den de er, og at alle blir møtt på sitt nivå. Først da får vi barn som vil vokse og utvikle seg, om enn i noe forskjellig tempo, men som blir klare til å møte verden og hverdagen ved neste veiskille.
Den tiden kommer tidsnok når de får skole, lekser, og nye utfordringer å forholde seg til. Barnehagetiden skal være en tid preget av lek, moro og forberedelse til den nye hverdagen som skolen er. Ikke til å bli presset inn i et mønster hvor alle skal være like.
Et ønske som nok ikke kan etterfølges helt og holdent, ettersom hverdagen vår er blitt så rutinestyrt og fullt av normer og regler.
Men jeg tar meg i å tenke: I "gamle" dager, når mor gikk hjemme med barna til de var skoleklare og dette  ikke var et tema.
Det ble vel folk av våre foreldre også?